Denne gangen vil jeg skrive om noe som ikke har med Korea å gjøre i det hele tatt. Jeg vil fortelle om en god venn som har fulgt meg gjennom tykt og tynt. Holdt ut med rundjuling og mishandling. Hørt på drømmene mine og lyttet når jeg finner verdens mange feil. Jeg vil at dere skal vite at min venn, Bamse, aldri har forlatt min side. Derfor vil jeg hylle ham ved å fortelle hans histore.
![]() |
Soler seg i den deilige varmen |
Bamse ble født i Japan. Lappen hvor det kanskje sto 'Made in China/Japan' er forlengst borte, men første gang vi møttes var i hvert fall i Japan. Han var det første kosedyret som jeg fikk, kun noen måneder gammel. Jeg fant fort en god plass til ham i barnevognen og han var pent nødt til å følge meg hvor som helst. I starten tror jeg han syns det var litt merkelig. Jeg har alltid hatt en vane å sniffe på lukten fra magen hans. Mens han henda var ny var det nok et litt merkelig forhold mellom oss, men vi fant fort tonen. Jeg tok han med til barnehagen og prøvde å lære ham å si at han måtte gå på do, på engelsk. På den tiden gikk jeg på en internasjonal barnehage. Dette hadde Bamse store vanskeligheter med. Derfor måtte jeg si at både jeg og bamse måtte på do. For han kunne ikke gå alene.
Gjennom årene har jeg skiftet mange senger, men det har alltid blitt en naturlig plass hvor Bamse gjemmer seg om morgenen. Han liker seg tydeligvis veldig godt mellom madrassen og veggen. Noen dager er det vanskeligere å finne ham, men som oftest har han bare gravd seg dypere ned, eller falt ut av sengen.
En gang var han en skikkelig røver. Det var leggetid og jeg hadde akkurat sagt natta til mamma, men hvor var Bamse? Jeg kikket mellom madrassen og dynen, under sengen, rundt omkring i hele rommet, men ikke snurten av dette krypet. Bekymret for at jeg har rotet ham bort går jeg stille tilbake til stuen og spør mamma om hjelp. Det er en god ting med mødre, har jeg og Bamse bestemt. Spør du om hjelp kommer de alltid til unnsetning, selv om de kanskje skulle ønske at maten kunne lage seg selv eller at TV-en for en gangs skyld skulle fungere av seg selv. Så vi endevendte huset og på det minst sannsynlig stedet finner vi ham. Bak skittentøyskurven! Den sleipe bjørnen... Jeg må si at han ikke luktet veldig godt etter det, men etter en natt tilbake i sengen var alt tilbake til det normale.
![]() |
Bamse er også glad i å ta bilder :) |
Vi to er noe helt spesielt og sammen er vi lekne og barnslige. Jeg kommer aldri til å gi slipp på deg, kjære venn.
Helena
sv: for en utrolig koselig og personlig kommentar !!! kjempe moro med en kommentar som er litt morsom å lese!! tusen takk..
SvarSlettså moro at du har lyst til å fortsette å lese bloggen! håper ikke jeg skuffer deg noen gang da..
vel det er nok ikke et godt tegn om objektive ditt skjelver og lager lyder, haha huff..
ingen ting å takke for, lager jo inleggene for deres del, kommer nok fler sånne innlegg!
og ja, heldig som har 2 Macer (a)