Vietnam 2011

Her er et lite bildegalleri pluss noen historier som følger med turen. Det var en minneverdig og fantastisk tur som jeg aldri vil glemme!

 Dagen vi dro. På flyplassen i Busan. Vi er klare med varm sjokolade og regnjakke!

 I et av de første templene i Kambodsja. Sliten. Men det var verdt det ;)

Favoritt bildet mitt hittil. Mens vi var i den parken i nord Vietnam. Flinke Maria som tok bildet!

 Maria hadde med seg sitt film-kamera (altså, det var ikke digitalt) og det ble noen skikkelig kule bilder med det! Kan vise noen av de skannede bildene av meg og Donald. De er ovenfor.

 Vi var i en liten park nord i Vietnam. Utrolig fint, så der ble det mange fine bilder skal du se ;)

 Søte, søte hunden som var veldig fotogen, men veldig sky.

 Gode vårruller! Jeg elsker vårruller :D

Stort tempel som vi besøkte i Kambodsja. Vi besøkte minst 5 templer den dagen. Skal si vi var utslitte da vi kom tilbake...

Ja, så fikk vi noen pauser av og til da. Deilig å slappe av! Følte meg litt sporty med to par solbriller ;)

 En dag vi var på vei til en båttur i elven kjørte vi forbi en lotusåker! Vi stoppet og fikk sett oss litt omkring.

 En liten jente som hjalp til på åkeren ga noen av oss en blomst hver. Se så nydelig!

 Da vi var ombord på båten kjørte vi ut til en stor landsby midt i en innsjø. På veien dit så vi mange mennesker (gamle, unge, voksne, barn, jenter og gutter) som jobbet for å tjene til sitt daglige brød. Som dere ser er det en gravemaskin midt ute i elven. Jeg tror de holder på å utvide elven så flere større båter kan kjøre gjennom. Er ikke sikker, men det var ikke den første vi så på turen.

 Myggstikk er livet... På det meste talte jeg 20 på beina. Veldig morsomt å klø på...

 Da vi var på midten av innsjøen ble vi nesten angrepet av speedbåter med små barn med slanger rundt halsen. De lokket oss med å ta bilder av dem, men før turen hadde vi blitt advart (og Donald advarte meg på nytt, for det hadde ikke jeg fått med meg) at om vi tok bilder av dem kom de til å kreve betaling for hvert bilde. Sikkert ikke mye, men likevel.

 På en liten flytende restaurant hadde de krokodiller. Vietnam er en av de største krokodille eksportørene i Asia. Skinnet selges til utlandet, blir sydd om til vesker og ditten og datten og solg i bl.a. Vietnam igjen. Ekonomiens syklus ;)

 Vi kjørte med hest og kjerre, noe jeg aldri har gjort før. Før vi kom ombord virket det veldig spennende, meeen jeg må innrømme at plassen var minimal og komforten enda mindre. Vi kjørte vel og lenge, noe rompene våres var 'veldig' fornøyde med. Om de hadde hatt stemmer kan jeg love deg at de hadde skreket de verste banneord ved høyeste volum da vi gikk av. Koselig var det forde!

 Mens vi red/kjørte så vi noen kalver. Som du ser virker de ikke veldig store og mette, men kanskje det er en annen type ku? Hva aner jeg. De virket i hvert fall veldig sultne på mat og selskap. Eller kanskje de bare ville spise oss :)

 På vår kjerre hadde vi to sjåfører. Jeg tror han var hovedsjåføren, men pga skaden hans hadde han med seg en hjelper. Ingen skal si at han ikke kunne gjøre jobben sin i hvert fall! Om man ignorerer gangen hans og det faktum at han mangler et ben kunne jeg sagt at han var så normal som det går an å bli.

 Da vi kom frem til første stopp var det en gravplass ved siden av. Selv om forholdene og kvaliteten på gravstenene er noe annerledes enn det jeg er vandt med fra Norge, kunne jeg fortsatt se omsorgen familier og venner har lagt i disse stenene. Som dere også kan se er det et buddhistisk kors på en av stenene.

 Ikke vet jeg hva som står der, om vi ikke skal gå inn på gravplassen uten tillatelse, eller ikke røre buskene eller rett og slett en advarsel om at her er en gravplass. Jeg aner ikke, og fikk heller ikke tid til å spørre, for tempelet vi skulle besøke var stengt. Dermed fortsatte vi videre.

På veien tilbake kjørte vi forbi en dam av ender. På bildet virker det mange, men i virkeligheten var det enda flere. Kan vel tenke meg at det enten er for salg til marked eller til matlaging hjemme eller restaurant.

 Mens jeg jobbet på sentere ble jeg kjent med noen fantastiske mennesker. Dette er en gruppe døve ungdommer som er helt amazing! Norske ord klarer ikke å uttrykke den overveldende gleden jeg har etter at jeg ble kjent med dem. De har lært med litt tegnspråk, lært meg å se verden på en helt annen måte og skjønne bedre hvordan livene dems er.

 Da vi dro til et annet hotell i nærheten av stranden ble sitronjus og spisepinner det daglige redskap.

 Vi ble delt inn i hytter og alle jentene fikk en stor en. Det var en 'lærer'-hytte, med to etasjer, bad (de andre måtte bruke bad utenfor hyttene dems), lys og vifter. Sengene var ganske ok. Andre mente de var himmelske, men jeg har nå kjent bedre. Uansett! Hytta vår var fantastisk! Alt var laget av bambus, knaket i vei, men det var utrolig koselig. Hadde det ikke vært for været hadde det vært helt glimrende!

 Naturen der ute var helt nydelig! Grønt overalt, ikke for mye insekter (fikk faktisk ikke så mange myggstikk der heller), og praktfulle farger. Hadde bare solen turt å titte frem...

 På det hotellet var det en liten hundefamilie. Moren, Nipples, faren, ukjent-navn, og sønnen, Stupid (som jeg omdøpte til Cupid). På dette bildet kan du se faren og Cupid kose seg ved sjøen. De var utrolig kosete og fikk lengselen til min gamle hund bare enda større. Ingen tvil om at når jeg har plass og er i økonomisk balanse skal jeg definitivt skaffe meg en firbent venn som bjeffer :)

Kokosnøtter fikk vi også smakt, men ikke før vi var tilbake til Ho Chi Minh City. De har en ganske merkelig smak, men jeg likte kjøttet bedre enn væsken. Kanskje det var fordi det var et helt hav av drikke inne i en kokos, eller fordi den bare var for søt. Ikke vet jeg. Godt var det i hvert fall i starten!

 Hver kveld var det arrangert et stort bål, noe vi alle tok stor del i. Donald hentet gitaren og spilte og sang, vi holdt på meg forskjellige leker eller bare snakket og koste oss. Den første kvelden klarte vi å brenne opp all ilden, så den neste (og siste kvelden) ble det ikke noe bål pga mangel av ting å brenne.

 Gjennom hele turen var UNO et veldig populært spill. Vi samlet oss i et hotellrom eller på et annet samlingssted og spilte i vei. Vi fant på straffer og priser og hadde det vanvittig morsomt ;)

 På kvelden en dag bestemte vi oss for å fargelegge guttene sine negler. Med en halvkvelt protest fra de fleste lagde vi en liten trend. Det så veldig morsomt ut med de fleste gutter som hadde en eller flere fingre med rød neglelakk på. Det så virkelig ut som om de blødde! Det morsomste var at vi ikke ville gi dem neglelakkfjerner, så de møtte gå med det i noen dager. Tilslutt klarte de å finne ut at de kunne skrape det av..

 Vi gikk på musem i Ho Chi Minh og lærte om Vietnamkrigen. Der var de veldig imot hva USA og andre parter gjorde mot Vietnams befolkning. Jeg skal ikke uttrykke meg noe mer enn det, for da kan det bli store diskusjoner.
Ofte gikk vi ut for å spise både lunsj og middag, noe som var veldig greit for å utforske den Vietnamesiske kulturen og levemåten. Pho (nuddle suppe) er en tradisjonell rett som vi spiste så ofte vi kunne.

 På veien hjem en gang så vi denne butikken. Jeg syns det nå likner på E=m*c^2(e equals mc squared), men vi ente med at det ble mer mc, 2. Litt mer merkelig og uten mening, men likevel.

 Vi var på et annet museum hvor vi fikk gå inne i Cu Chi tunnelene som ble brukt under Vietnamkrigen mot Amerikanerne. Det var ufattelig trangt, klamt og grusomt mørkt der inne. For å være ærlig var det ikke en fin opplevelse. Jeg er ikke klaustrofobisk, men etter den turen begynner jeg å lure på om jeg er det. Veggene som klemstrer deg fra alle kanter. Den lille plassen som gjør at du enten må krype på huk eller gå på knærne. Med tanke på at mange soldater ble trent opp til å nærmest løpe der nede er helt ufattelig. All ære til dem!

Senere gikk vi på sightseeing på noen av øyene rundt og fikk en kort og koselig kanotur tilbake til hovedbåten. Som dere kanskje ser er vannet brunt av gjørme og møkk, men det så ikke beboerne ut til å bry seg om. De svømte og holdt på med sitt i det vannet, uten tanke på at det var skittent. Er vel sikkert et spørsmål om kunnskap. Om de ikke vet om noe annet blir vel dette akseptabelt?