Ut på tur!: 17. Mai den 12.

Hei, store og små!

Jeg er helt borte og klarer nesten ikke å konsentrere meg, så derfor prøver jeg å se om det hjelper å skrive litt her.

Som tittelen hinter godt til hadde vi 17. Mai feiringen på lørdag. Det var kjempe koselig med masse sol, varme, mat, is og kaker. Barna hylte av full hals og løp omkring beina til mødre og fedre. De ble først marsjering langs stranden her nede til stor fornøyelse for de tilfeldige som tilbrakte sin ettermiddag ved havet. Musikken runget til nabogatene og utediskoteket ved siden av mistet helt sitt publikum som snudde seg for å få med seg de gale skandivanene i merkelige drakter. Da vi var vel tilbake ble høytalerne fylt av skrikende unger som på død og liv skulle synge seg frem. Søtt, men jeg er temmelig glad jeg satt langt vekk fra både dem og høytalerne som fikk alt til å høres høyere og surere.

Det ble fortsatt med leker for de små hvor jeg fikk kose meg med å ta bilder av de lysne sjeler. Det er alltid gøy å ta bilder av barn for de er så ekte. Er de glade spretter de av iver og stråler som tusen soler. Er de frustrert hopper de og spreller verre enn dukker på strenger. Vi som er vokst opp har lært oss å legge skjul på slike primære kroppsspråk, for vi må la verden tro alt annet enn det som er sant. Barn er også så uoppmerksomme, så det er så mye lettere å få det forlatte blikket i det de ikke helt vet hva som foregår, mens hos eldre er det stor panikk og fullt styr med masken i det øyeblikk de ser et kamera.

Men tilbake til kvelden ble det masse av god mat og flere tårn av kaker gaflet i alle sammen. "Man skal jo smake på alt" hørte jeg meg selv si til de forskrekkede ansiktene som så mitt fjell av kaker og godt. Selvfølgelig ble det litt for mye smaking, men magen tåler å få strukket seg litt. Tradisjonen tro klarer jeg alltid å bli så mett etter 17. Mai.

Under desserten begynte jeg, Benedicte og en venninne fra skolen å få det fryktelig morsomt. Hvor det begynte har vi alle for lengst glemt, men vi lo i flere minutter til tårene spratt. Guttene på den andre siden av bordet begynte nesten å bli bekymret og spurte blant annet om hva som var så forbanna morsomt og om de kanskje skulle flytte bord, for dette ble salig høyt og flaut. Men kommentarene hjalp lite med å få oss til ro, så det ble enda mer latter og nå begynte magen å virkelig kjenne det. Til slutt holdt vi på å miste pusten, men da ble det endelig litt stillere. Nabobordene hadde i mellomtiden stjålet et par blikk mot oss for å forsikre seg om at vi ikke døde der vi lo så fælt.

På ett eller annet tidspunkt begynte vi å leke med ungene, jage og tulle med en liten rød gummiball vi fant et sted på plenen. I stor iver løp de rundt guttene for å få tak i ballen.

Senere var guttene interessert i å fått noen nye Facebook profilbilder, så jeg stilte opp. Det er ganske herlig hvordan de later som om de ikke er fjongete og bryr seg om hvordan de ser ut, men innerst inne vet jeg at de vil se bra ut. Som alle andre ;) Her kommer noen bilder fra kvelden!