SPRØYTE HER OG SPRØYTE DER...

Ja, så var den tid kommet.
Sykdommer er noe som kommer og går. Vi lever med dem gjennom hele livet og er noe man konstant møter. Men så når vi et punkt hvor det går over, sykdommen har funnet seg en annen kropp og herje med, og livet går videre. Så er det de som nekter å gå sin vei; virus. De er virkelig noe herk og forårsaker masse oppmerksomhet i hele verden. Vi har alle hørt om HIV, herpes, chlamydia. Har de først funnet kroppen din gir de ikke slipp.

Men ikke fortvil! Det finnes løsninger, men her må du være litt smart. Da passer det fint med ordtaket; Bedre føre var. (Tror det var sånn det gikk...) For det finnes nemlig noe som heter vaksine! Så det har jeg slitt litt med i dag. I dag var det tredje dose med Hepatitt B sin tur og andre gangen det var i Korea, så jeg tenkte det kom til å gå ganske så bra. Men nei da. Ikke det at det skjedde noe stort, bare at det tok over en time for å fikset det!

Det begynner med at vi går gjennom bygningen i visshet om at dette kommer til å gå bra. Den gigantiske auraen av sykhehus, sykdom og omsorg oser i alle ganger og rom, jeg kan ikke la være å tenke på alle stunder i livet hvor jeg har forgudet personen som ga meg kjærlighet og omsorg mens jeg ligger å syker meg... Når vi først er kommet til venterommet er det en helt annen følelse som herjer. Unger skriker av full hals, maskiner jobber i alle deler av rommet, føtter sliter ut gulvet og tastatur blir ufølsomt hersjet med. Stress er det eneste jeg kan få ut av alt dette. Da vi endelig kom inn i vaksonasjonsrommet knytes magene nervøst. Det var to sprøyter, en i hver arm, så her var det ingen nåde å få. Først frem med den ene, så den andre.
Det har alltid vært en merkelig ting med sprøyter. Innerst inne frykter vi dem alle. Da jeg var knøta liten tror jeg nok ikke at de virket fryktelig fristende og ville helst slippe å se dem. Senere prøvde jeg å overtale meg selv, si om igjen og om igjen at de ikke var noe farlig. Til et visst punkt tror jeg at jeg klarte det, men nå har jeg gått litt tilbake til å frykte dem. Jeg prøver hardt å tro at de ikke er farlige, men når de settes i spenner kroppen seg og det gjør bare så inne i hampen vondt! Det er en helt ubeskrivelig smerte, jeg tror ikke jeg kan relatere det til noen annen type for skadet...

Da vi var ferdige fikk vi Pororo-plaster (Pororo er en koreansk barnetv-serie) og vi gikk tilbake til en normal helge-modus.

Det var min lille oppdatering for nå. Snakkes senere, folkens!
- Helena