Min gode venn, Bamse

Hallo i stuen!

Denne gangen vil jeg skrive om noe som ikke har med Korea å gjøre i det hele tatt. Jeg vil fortelle om en god venn som har fulgt meg gjennom tykt og tynt. Holdt ut med rundjuling og mishandling. Hørt på drømmene mine og lyttet når jeg finner verdens mange feil. Jeg vil at dere skal vite at min venn, Bamse, aldri har forlatt min side. Derfor vil jeg hylle ham ved å fortelle hans histore.

Soler seg i den deilige varmen

Bamse ble født i Japan. Lappen hvor det kanskje sto 'Made in China/Japan' er forlengst borte, men første gang vi møttes var i hvert fall i Japan. Han var det første kosedyret som jeg fikk, kun noen måneder gammel. Jeg fant fort en god plass til ham i barnevognen og han var pent nødt til å følge meg hvor som helst. I starten tror jeg han syns det var litt merkelig. Jeg har alltid hatt en vane å sniffe på lukten fra magen hans. Mens han henda var ny var det nok et litt merkelig forhold mellom oss, men vi fant fort tonen. Jeg tok han med til barnehagen og prøvde å lære ham å si at han måtte gå på do, på engelsk. På den tiden gikk jeg på en internasjonal barnehage. Dette hadde Bamse store vanskeligheter med. Derfor måtte jeg si at både jeg og bamse måtte på do. For han kunne ikke gå alene.

Gjennom årene har jeg skiftet mange senger, men det har alltid blitt en naturlig plass hvor Bamse gjemmer seg om morgenen. Han liker seg tydeligvis veldig godt mellom madrassen og veggen. Noen dager er det vanskeligere å finne ham, men som oftest har han bare gravd seg dypere ned, eller falt ut av sengen.
En gang var han en skikkelig røver. Det var leggetid og jeg hadde akkurat sagt natta til mamma, men hvor var Bamse? Jeg kikket mellom madrassen og dynen, under sengen, rundt omkring i hele rommet, men ikke snurten av dette krypet. Bekymret for at jeg har rotet ham bort går jeg stille tilbake til stuen og spør mamma om hjelp. Det er en god ting med mødre, har jeg og Bamse bestemt. Spør du om hjelp kommer de alltid til unnsetning, selv om de kanskje skulle ønske at maten kunne lage seg selv eller at TV-en for en gangs skyld skulle fungere av seg selv. Så vi endevendte huset og på det minst sannsynlig stedet finner vi ham. Bak skittentøyskurven! Den sleipe bjørnen... Jeg må si at han ikke luktet veldig godt etter det, men etter en natt tilbake i sengen var alt tilbake til det normale.

Bamse er også glad i å ta bilder :)

Min brune kompis har stor appetitt. Han er laget av mange, mange kuler, men likevel ser det ut til at han kunne trenge litt flere. En dag skjedde det noe utenkelig. Livet i ham begynte å renne ut! Kule for kule datt de ut av ham og jeg kunne ikke fatte hvorfor! Jeg prøvde å klemme han hardere inntill meg, men det gjorde ting bare værre. Litt morro kunne gjøre susen, tenkte jeg og kastet ham i været. Da sprutet det ut enda noen kuler og gulvet var nå fylt av liv, men Bamse var snart tom.. Fortvilet løp jeg til pappa og skrek om hjelp. Han spratt opp og fant ut hva som var problemet. Bamse hadde punktert, fått en lekasje. Ut til butikken, tenkte jeg. Kjøpe flere kuler! Men pappa er snartenkt og fant fram en eske med ris. (Sjasminris, mener jeg å huske) Så fant han frem hullet i foten og helte på. Tiden gikk og litt etter litt så han friskere ut. Da pappa forsiktig satte fra seg boksen begynte han å lete etter noe. Nål og tråd fikk jeg vite. Så sydde han igjen såret med en godt synlig rød tråd. Tråden er der enda og minner meg hele tiden på den kvelden.

Vi to er noe helt spesielt og sammen er vi lekne og barnslige. Jeg kommer aldri til å gi slipp på deg, kjære venn.

Helena